Nesttunvassdragets Venner Helldalsneset 41 5226 NESTTUN Att: Jim Heldal Bergen, 28. september 2006 E-post: tor.oystein.enge@eurojuris.no Ansvarlig advokat: Tor Øystein Enge Vår ref. 2714 VEDRØRENDE NESTTUNVASSDRAGET – HOPSFOSSEN KRAFTSTASJON AS Innledning Jeg viser til samtale med Jim Heldal. Av Jim Heldal har jeg fått en kort muntlig redegjørelse samt at jeg har mottatt kopi av utvalgte dokumenter knyttet til høyesterettssaken i 1938/40. Blant dokumentene ligger et langt innlegg forfattet av oppsitternes advokat som beskriver på en detaljert og oversiktlig måte historikken bak overdragelse av fallrettigheter og ulike tekniske innretninger i vassdraget m.m. Høyesterett avsa dom den 22. mai 1940. Dommen stadfester Gulating lagmannsretts dom av 25. september 1937. I sistnevnte fastsatte lagmannsretten brukseiernes reguleringsrett til å omfatte rett til å demme opp Grimenvannet til en høyde av 23 a 25 cm under den nåværende luketopp, og til å nedtappe dette til en dybde av 116 cm under nåværende lukes overkant. Jeg ser på dette stadium ikke behov for å gå lenger bak i historien omkring foranledningen til at tvistene oppsto og grunnlaget for at lagmannsretten, og senere Høyesterett, fastsatte reguleringsretten på denne måte. Jeg går heller ikke nærmere inn på Høysterettsdommen av 05.04.1924. I følge det opplyste er det ikke inngått noen senere endringsavtale mellom brukseierne (Hopsfossen Kraftstasjon AS eller dets rettsforgjengere) og oppsitterne slik at det er mitt helt klare utgangspunkt at Hopsfossen Kraftstasjon i dag er forpliktet til å utføre sin reguleringsrett til nevnte grenser. Dette i alminnelig privatrettslig henseende. Jeg har ingen kjennskap til de mer offentligrettslige forhold, først og fremst konsesjonsspørsmålet for Hopsfossen Kraftstasjon AS. Dette vil imidlertid være et forhold Nesttunvassdragets Venner og/eller oppsitterne rundt Grimenvannet enkeltvis eller samlet vil ha krav på å få fullt innsyn i. Det er nemlig ingen tvil om at Nesttunvassdragets venner i dag anses å ha rettslig interesse i forhold til knyttet til Nesttunvassdraget. Vannressursloven av 24.11.2000 som avløser den tidligere vassdragsloven av 1940 statuerer i § 59 hvem som har rettslig interesse knyttet til forhold i strid med loven eller vedtak truffet i medhold av loven (evt. den tidligere vassdragsloven av 1940). § 59 sier ikke selv hvem som anses å ha slik rettslig interesse. Det er imidlertid i forarbeidene til loven uttalt at både grunneiere og rettighetshavere i vassdraget har rettslig interesse. Dette er i og for seg selvsagt. Vel å merke bare dersom de blir eller kan bli berørt av det rettsstridige forholdet. I tillegg vil, dog med samme reservasjon) representanter for berørte allmenne interesser, f.eks. en friluftsorganisasjon eller annen sammenslutning, ha rettslig interesse dersom det rettsstridige forhold virker inn på interesser som faller inn under foreningens formål og virksomhet. Selv om jeg ikke er kjent med innholdet i vedtektene til Nesttunvassdragets Venner finner jeg det åpenbart at foreningen har interesser i Nesttunvassdraget som gjør at foreningen har rettslig interesse. Jeg vil i det etterfølgende i hovedsak forholde meg til vannressursloven. Den er, som det fremgår foran (og som dere fra tidligere av er kjent med), relativt ny. Den er forholdsvis omfattende og skrevet i en moderne språkdrakt. Ytterligere vil jeg innledningsvis bemerke at jeg har funnet i alt 9 forskrifter gitt i medhold av vannressursloven. Jeg kommer nærmere inn på forskriftene i det etterfølgende i den utstrekning jeg finner dette påkrevet. Etter iherdige forsøk på kontakt, fikk jeg i går omsider kontakt med kommuneadvokat Helge Strand. Jeg tok kontakt med ham for å høre om kommunen hadde utredet noen av de rettsspørsmål som saken reiser. Adv. Helge Strand kunne opplyse at bestilling nettopp var innkommet fra VA-etaten v/Hogne Hjelle. Kommuneadvokatens kontor hadde ikke fått anledning til å gjøre noe med bestillingen og ville definitivt ikke ha noe klart til møtet i morgen. Jeg fikk imidlertid inntrykk av at kommunen er parat til å øve påtrykk overfor Hopsfossen Kraftstasjon AS så langt kommunen er i posisjon til det. Adv. Strand gav videre uttrykk for at kommunen var interessert i å følge opp nedtappingen av Grimenvannet for å hindre at vannet ble tappet for langt ned. Egentlig ikke så mye å få ut av kommuneadvokaten foreløpig, men jeg vil tro det kommer ”mer” når de får sett nærmere på saken. Adv. Strand kjente ikke til historien omkring fallrettighetene m.m. Jeg gav ham en skjematisk oversikt så langt jeg kjenner den og lovet samtidig at venneforeningen ville være villig til å bidrag med å belyse historikken overfor kommunen så langt det var ønskelig. Hopsfossen Kraftstasjon AS Som nevnt foran legger jeg til grunn at Hopsfossen Kraftstasjon AS utleder sin reguleringsrett fra de tidligere dokumenter, avtaler m.m. som ligger forut for Høyesterettsdommen av 1940. Dersom Hopsfossen Kraftstasjon AS forvalter sin reguleringsrett i strid med de klare grenser som er satt i høyesterettsdommen vil dette bringe brukseier i ansvar overfor den eller de som derigjennom påføres tap. Dette følger for så vidt av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det er da tale om et såkalt uaktsomhetsansvar i motsetning til det ytterligere ansvarsgrunnlag som følger av vannressurslovens § 47, 2. ledd. I denne bestemmelsen er det tale om ansvar uten hensyn til skyld, altså det såkalte objektive ansvar. Før jeg går nærmere inn på dette er det viktig å presisere at vannressurslovens § 47, 1. ledd selv statuerer skyldansvar ved overtredelse av §§ 5, 1. ledd og 46, 1. ledd. Sistnevnte gjelder kun grunnvannsboring og er neppe relevant i denne sak. Etter § 5, 1.ledd kommer skyldansvaret til anvendelse overfor alle som ikke opptrer aktsomt for å unngå skade eller ulempe i et vassdrag for allmenne eller private interesser. Av forarbeidene fremgår at bestemmelsen har nok størst betydning for aktiviteter i vassdraget som ikke regnes som vassdragstiltak, f.eks. vanlig ferdsel og bading. Jeg legger følgelig til grunn at skyldansvar for Hopsfossen Kraftstasjon AS, med referanse til vannressurslovens § 5, 1. ledd, er relativt lite aktuelt. Skyldansvaret har nok større aktualitet i forhold til hva jeg nevnte foran, utaktsomme brudd på reguleringsretten definert i høyesterettsdommen av 1940. Av større interesse for Nesttunvassdragets Venner bør det være å se nærmere på det objektive ansvar etter vannressurslovens § 47, 2. ledd. Dette er et forholdsvis vidtgående objektivt ansvar som som etter sin ordlyd kommer til anvendelse i følgende tilfeller: a) for skade eller ulempe fra vassdragstiltak som skyldes feil eller mangler ved tiltakets utførelse etter § 5 annet og tredje ledd eller tiltakets vedlikehold etter § 37 første ledd eller i forbindelse med brudd på konsesjonsplikten etter § 8 eller vilkår i konsesjon etter § 26; b) for skade eller ulempe på eiendom eller rettigheter fra et konsesjonsgitt vassdragstiltak; c) for skade eller ulempe på eiendom eller rettighet ved nedlegging av et vassdragsanlegg, jf. § 41; d) for skade fra vannledninger eller vanntunneler; e) for skade som skyldes motorisert ferdsel eller fløting i vassdraget; f) når det ellers følger av alminnelige erstatningsregler. Jeg vil ut fra hva jeg er beskrevet anta bokstav a), manglende vedlikehold etter § 37, 1.ledd er mest aktuelt. Denne bestemmelse pålegger den ansvarlige (normalt konsesjonæren eller anleggets eier) til enhver tid å holde tiltaket i forsvarlig stand. Rent konkret er jeg opplyst av Jim Heldal at en av tre sluser i tunnelen ved Grimenvannet, alene grunnet manglende vedlikehold, skal være defekt og ikke la seg åpne. Jeg legger til grunn at dette må være selve typetilfellet av manglende vedlikehold av vassdragstiltak. Jeg må dog bemerke (uten at det er meningen å komplisere bildet unødig) at vedlikeholdsplikten etter § 37 bare gjelder for ledninger og tunneler dersom dette er fastsatt etter lovens § 2, 4. ledd bokstad e. Etter sistnevnte kan departementet ved forskrift fastsette at loven helt eller delvis skal gjelde for ledninger og tunneler som fører vann under trykk. Så vidt jeg har kunnet finne ut er det foreløpig ikke gitt slike forskrifter. Dette kan være en glipp/mangel fra Olje- og energidepartementets side. Noen saklig grunn til at dette ikke er gjort kan jeg vanskelig se. Det vil derfor være et tolkningsspørsmål hvorvidt angjeldende sluse/tunnel kan henføres som et vassdragstiltak, definert slik i lovens § 3: vassdragsanlegg med alle andre tiltak i vassdragets som etter sin art er egnet til å påvirke vannføringen, vannstanden, vassdragets leie eller strømmens retning og hastighet eller den fysiske og kjemiske vannkvaliteten på annen måte enn ved forurensing. I definisjonen her er inntatt begrepet vassdragsanlegg. Dette er igjen definert i samme bestemmelse bokstav b slik: Bygning eller konstruksjon i eller på vassdrag, bortsett fra luftledninger. Jeg ser dessverre etter dette ikke bort fra at det på grunn av manglende forskrift som nevnt kan være slik at Hopsfossen Kraftstasjon AS på rent formalgrunnlag kan gjøre gjeldende at vedlikeholdsplikten etter § 37, 1. ledd ikke kan sanksjoneres om den ikke er oppfylt. Dette forhold bør sannsynligvis gjøres til gjenstand for nærmere utredning. Det er imidlertid viktig på dette punkt å ha i mente at hva jeg her har drøftet kun gjelder det objektive ansvar. Det er mitt klare syn at Hopsfossen Kraftstasjon AS uansett har en alminnelig vedlikeholdsplikt av alle tekniske innretninger av betydning for regulering av vassdraget, og at et så eklatant brudd på vedlikeholdsplikten som her er beskrevet (med den følge at en av tre sluser ikke kan åpnes), vil være ansvarsbetingende ved skyldansvar. Som nevnt innledningsvis er jeg ikke kjent med konsesjonsforholdene for Hopsfossen Kraftstasjon AS. Jeg vil dog anta at det ligger forpliktelser for brukseier med hensyn til vedlikehold av alle tekniske anlegg som ett av flere konsesjonsvilkår. Dette er forhold som må ettergås nærmere, evt av venneforeningen alene eller i samråd/samarbeid med kommunen, evt. også øvrige vassdragsmyndigheter. Videre er tiltakshaver (Hopsfossen Kraftstasjon AS) etter § 47. 2. ledd bokstav b, se foran pkt. 3) altså objektivt ansvarlig for skader eller ulemper på eiendom eller rettigheter fra et konsesjonsgitt vassdragstiltak. Dersom det foreligger sannsynlighetsovervekt for at skaden eller ulempen på eiendommen har sin årsak i vassdragstiltaket, er altså brukseier objektivt ansvarlig. Dette er en særdeles vidtgående ansvarsregel som det kan være aktuelt at venneforeningen går nærmere etter. Jeg har foreløpig ikke gått nærmere inn i forarbeidene til vannressursloven: NOU 1994:12 Lov om vassdrag og grunnvann, Ot.prp. nr. 39 (1998-99), innstilling O nr. 101 (1999-2000) og Ot. Forh. (2000-2001). Det vil ganske sikkert finnes utfyllende merknader til det vidtgående objektive ansvar etter nevnte bestemmelse. Jeg bemerker videre at etter vannressurslovens § 48 er det gitt en særlig regel om bevisbyrde. Det er i bestemmelsen bestemt at hvis et vassdragstiltak volder skade er det tiltakshaveren som har bevisbyrden for tilstanden før skaden dersom den ikke lenger kan iakttas. Jeg vet dog ikke hvor aktuelt dette er i nærværende sak, men det viser hvorledes lovgiver gjennomgående pålegger tiltakshaver byrder gjennom loven. § 5 oppstiller det som gjerne betegnes som sikkerhetsstandarden (se også pkt. 2 foran). I bestemmelsens 2. ledd er bestemt at vassdragstiltak skal gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser. Plikten gjelder så langt den kan oppfylles uten uforholdsmessig utgift eller ulempe. Og videre i 3.ledd: vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom. Slik jeg er beskrevet forholdene er det Nesttunvassdragets Venner sitt standpunkt at Hopsfossen Kraftstasjon AS ikke bare utøver sin reguleringsrett i strid med de rammer Høyesterett satte i 1940, men dertil oppfattes ikke Hopsfossen Kraftstasjon AS å ha standarden i vannressurslovens § 5 oppstiller under sin forvaltning av vassdraget. På dette punkt må så vel det manglende vedlikehold av slusene ved Grimenvannet som den jevnlige og betydelige nedtapping av vannet ses på som brudd på sikkerhetsstandarden. I tillegg til eventuelt erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av brudd på sikkerhetsstandarden har Nesttunvassdragets Venner samt oppsitterne og andre med rettslige interesser som nevnt foran, adgang til å fremme krav om retting etter § 59. Sikkerhetsstandarden i § 5 utfylles av sikkerhets- og tilsynsforskriften av 15.12.200, nr. 1271. Denne er gitt med hjemmel i flere bestemmelser i loven, herunder § 36. Hjemmelen gir vassdragsmyndigheten forskriftsadgang for å fremme sikkerhet mot skade på mennesker, miljø og eiendom. Sikkerhets- og tilsynsforskriften er en omfattende forskrift. Av særlig interesse for Nesttunvassdragets Venner antar jeg bl.a. enkelte bestemmelser i forskriftens kap. 4 er. Jeg nevner her at tiltakshaver etter § 4-5 plikter å utføre flomberegninger som skal dokumenteres og forelegges NVE. I § 4-6 er det krav om flomløp som skal være dimensjonert for vannføringer som beregningsmessig må kunne ledes forbi dammen. Hvorvidt slikt foreligger for Nesttunvassdraget kjenner jeg ikke til. I § 4-11 er det bestemmelser om stenging- og tappeorganer. Det er detaljerte bestemmelser til konstruksjonsmessige krav, materialkrav m.m. Slik jeg er beskrevet sluseinnretningen for Grimenvannet antas helt klart forskriftens bestemmelser på dette punkt å være tilsidesatt. I kap. 7 er det bestemmelser om driften av anlegget. Det skal bl.a. foreligge driftsprosedyrer som skal angi fremgangsmåten for driftsforhold og situasjoner som avviker fra det normale slik at farlige situasjoner i størst mulig grad unngås. Jeg har ikke kjennskap til hvorvidt det foreligger slike driftsprosedyrer ved Hopsfossen Kraftstasjon AS. Jeg bemerker at etter § 7-1, siste ledd kan NVE kreve prosedyrene fremlagt. De skal i tillegg være kjent for alle impliserte parter (impliserte antar jeg omfatter de med rettslig interesse, altså også venneforeningen. Uansett må oppsitterne omfattes). I § 7-2 er det krav til tilsynsprogram. Hvorvidt Hopsfossen Kraftstasjon AS har utarbeidet et tilsynsprogram har jeg ingen kjennskap til. Av særlig interesse er gjerne § 7-3 om såkalt revurdering. Revurdering er en grundig undersøkelse og gjennomgang av et etablert vassdragsanlegg som skal klarlegge om anlegget oppfyller de krav til sikkerhet som er gitt i vannressursloven og sikkerhets- og tilsynsforskriften samt underliggende forskrifter. Tiltakshaver er forpliktet til jevnlig og eller når behov viser seg å foreta revurdering. Revurderingen skal utføres av et godkjent firma som ikke har noen organisatorisk tilknytning til den ansvarlige hos tiltakshaver. Revurderingen skal dokumenteres og forelegges NVE. Når vedlikeholdet av slusesystemet er beskrevet å være så manglende som i dette tilfellet tør jeg anta at Hopsfossen Kraftstasjon AS ikke har foretatt slik revurdering som her er bestemt. Ytterligere skal det etter forskriftens § 7-4 lages et program for prøving av stengings- og tappeorganer. NVE kan kreve programmet og resultat for utført prøving fremlagt. Etter kap. 7 i forskriften er det NVE som er vassdragsmyndighet og som skal følge opp bestemmelsene. I forskriftens § 8-1 er det bestemmelser om at vassdragsmyndigheten (antakeligvis NVE) kan gi pålegg til tiltakshaver om å iverksette tiltak i alvorlige farlige situasjoner. Vannressursloven (og forskriften) benytter begrepet vassdragsmyndigheten. Det er viktig å merke seg at kompetansen som vassdragsmyndighet ved ulike bestemmelser er tillagt ulike organer. Øverste vassdragsmyndighet (og den som for de fleste bestemmelsers del er vassdragsmyndigheten) er Olje- og Energidepartementet. Neste nivå er NVE. Etter enkelte bestemmelser er fylkesmannen vassdragsmyndighet og endelig er da også kommunen tillagt slik kompetanse. Uten at det har betydning for dnene saken nevner jeg at etter vannressurslovens § 13, 4. ledd er det Helsedepartementet som er vassdragsmyndighet. Jeg nevner ytterligere en forskrift av betydning. Det gjelder forskrift nr. 199 av 21.02.2003: Forskrift om internkontroll for å oppfylle lov om vassdrag og grunnvann. Forskriftens formål er å sikre en systematisk gjennomføring av tiltak slik at krav fastsatt i eller i medhold av vannressursloven blir oppfylt. Jeg legger som nevnt flere ganger foran til grunn at Hopsfossen Kraftstasjon AS er konsesjonspliktig etter vannressursloven med forskrifter. Internkontrollforskriften gjelder følgelig. Forskriften gir i § 4 forholdsvis omfattende bestemmelser om internkontroll hos tiltakshaver. Internkontrollen skal dokumenteres. Det er NVE som er tilsynsmyndighet. Det kan være et poeng for Nesttunvassdragets Venner å utvirke at NVE følger opp denne forskriften overfor Hopsfossen Kraftstasjon AS. Vassdragsreguleringsloven av 14.12.1917 inneholder en rekke bestemmelser som i det vesentlige omhandler konsesjonsspørsmålet. Jeg går ikke nærmere inn på disse bestemmelser idet jeg, som nevnt foran, ikke har kjennskap til innholdet i den konsesjon Hopsfossen Kraftstasjon AS forutsettes å inneha. Det finnes også ytterligere lover med et forholdsvis omfattende forskriftsverk som kan tenkes å komme til anvendelse. Jeg nevner summarisk energiloven av 1990, naturvernloven av 1970, jordskifteloven av 1970 samt plan- og bygningsloven av 1985. Da dette skriv bare er ment som mer foreløpige innspill til Nesttunvassdragets Venner går jeg ikke nærmere inn på anvendelsesområdet for nevnte lover. Slik jeg ser det vil venneforeningen komme meget langt både i formell og reell posisjon under henvisning til vannressursloven med forskrifter. Konklusjon Nesttunvassdragets Venner har utvilsomt rettslig interesse og kan hevde rettigheter overfor de ulike vassdragsmyndigheter samt tiltakshaver (Hopsfossen Kraftstasjon AS). I første omgang antar jeg det vil være hensiktsmessig at venneforeningen øver påtrykk mot de berørte. De ulike vassdragsmyndighetene vil muligens sette ulik pris på slik intervensjon, men under henvisning til hva jeg foran har beskrevet om partsrettigheter/rettslig interesse skal venneforeningen respekteres. Som nevnt foran oppfattet jeg gjennom min samtale med kommuneadvokaten at kommuneadvokatens kontor ikke på noen måte har utredet de ulike rettsspørsmål som VA-etaten har gitt bestilling for. Jeg vil derfor tro VA-etaten foreløpig ikke vil legge vesentlig press på Hopsfossen Kraftstasjon AS. Fylkesmannen oppfatter jeg etter vannressursloven i liten grad å være vassdragsmyndighet i forhold til bestemmelser det er mest aktuelt å påberope overfor Hopsfossen Kraftstasjon AS. Jeg vil følgelig anbefale venneforeningen å forlange at departementet og NVE kommer sterkt ”på banen” for å søke å utvirke at de nødvendige pålegg treffes overfor Hopsfossen Kraftstasjon AS slik at vannressursloven med forskrift blir fulgt til punkt og prikke. Oppsitterne til Grimenvannet (eventuelt og Søilenvannet), i ethvert fall partene i Høyesterettssaken i 1940 (eventuelt deres rettsetterfølgere), må etter mitt skjønn klart være i posisjon til å kreve at Hopsfossen Kraftstasjon AS utøver sin reguleringsrett i tråd med Høyesteretts dom. Dette er et krav oppsitterne er i posisjon til å rette direkte overfor Hopsfossen Kraftstasjon AS uten å gå veien om vassdragsmyndighetene. Eventuelt økonomisk tap en eller flere av oppsitterne er påført som følge av uaktsom overtredelse av grensene for tiltakshavers reguleringsrett utløser erstatningsansvar for tiltakshaver (Hopsfossen Kraftstasjon AS). Det forannevnte er ment som enkelte innspill etter en rent foreløpig vurdering fra min side. Det er som påpekt et omfattende lovstoff og ulike myndighetsorganer involvert. Jeg håper imidlertid Nesttunvassdragets Venner har noen nytte av mine merknader. Jeg avventer ytterligere arbeid i saken til vi har hatt en nærmere drøftelse.
Med vennlig hilsen Advokatfirma Stiegler ANS Tor Øystein Enge advokat
|
